SimsalaBIM

Vi sendte telex’en ut, og hentet telefax’en inn. Og ikke bare det.

IBMs kulehodemaskiner var ikke lenger kule nok, og ble erstattet med elektroniske skrivemaskinvidundere, med display og internminne som innebar at man kunne lese og rette ord og hele setninger flere linjer bakover i et brev. På et blunk.

Fremtiden lå i våre hender. Men bare et lite øyeblikk. For hos våre kontornaboer startet de ombygging. Arealer ble omorganisert og folk ble både omorganisert og omplassert. For å gjøre plass til en datamaskin.

Én datamaskin. Én svær datamaskin. Med tilhørende digre kjøleaggregater. For å holde temperaturen tilstrekkelig nede til at den forestående elektroniske databehandlingen skulle kunne erstatte alt hva skrivemaskiner, hullkortmaskiner, bokhyller, arkiver og arkivarer, regnkapsmedarbeidere og regnemaskiner, sekretærer og kontorassistenter og kontorsjefer og økonomisjefer og mange flere så langt hadde fylt kontorer og arbeidsdager med.

For det ville komme til å gå hett for seg der inne, hos datamaskinen, fikk vi vite.

Dermed flyttet fremtiden bort fra oss og over i deres hender. Men bare et lite øyeblikk. Bare til vi fant ut at det slettes ikke trengtes omorganisering for å gjøre det samme.

I hvert fall ikke på grunn av plassbehovet til muskelbunten av en datamaskin som oste elektronisk damp og lagde leven bak støyisolerte vegger og dekker og himlinger i naboens klimatiserte datamaskintempel.

Vi kunne jo i stedet bare bære den med oss. Hele datamaskinen. Bærbar PC. Toshiba T3200. For drøye 50 000 kroner pr. stk. Veide ikke mer enn 8,5 kg. Med firefargetoners plasmaskjerm og greier. Og med kraft og kapasitet av en annen verden. 12MHz 286 prosessor, 1MB RAM (jeg oppgraderte til 4MB), 40MB hard disk og 1.44MB floppy disk drive.

På spørsmål til selgeren som solgte meg de 8,5 kiloene med alt dette inni, om det ikke var slik at jeg med dette verktøyet for hånd nå endelig sto der med fremtiden i mine hender, satt han blikket i meg og konstaterte at;

Hansen – dette er den siste PC’en du trenger å kjøpe!

Telefonen jeg nå går rundt med i lomma har flere ti-talls ganger datakraften som brakte en hel rakett, inklusive drivstoff, romkapsel, månelandingsfartøy, fallskjermer, dataskjermer, kommunikasjons- og navigasjonssystemer, mat, drikke, toalettsaker og tre modige astronauter frem til månelanding. Og hjem igjen. Begge deler vellykket.

Det er jo ikke lengre siden enn at jeg fremdeles husker dette godt. Men så kan det jo være at det er fordi jeg er blitt gammel nok til at det som ligger lengst tilbake nå er det jeg husker best. Ikke pokker!

Så gammel er jeg ikke blitt. Før jeg inntar endeholdeplassen på min sky så er det andre skyer jeg har bestemt meg for både å forstå meg på, forholde meg til, og leie lagerplass i.

Fremoverlent på 1980-tallet, og etter det med et vedvarende ønske om og stor interesse for å følge med både i teknologiutvikling, digitalisering og tempo befinner jeg meg et eller annet sted i denne ustoppelige, kontinuerlig voksende bølgen av muligheter.

Som preger våre bedrifters og egne livs dager med mer enn hva mange av oss klarer å begripe. Også er det jo slik med bølger at man kan seile med eller mot dem. Eller også bli slukt.

Hele bransjer. Bransjene som hver for seg og sammen skal tilegne seg og utvikle systemer med og innenfor disse teknologiene. I egne rekker og tverrfaglig slik at det kan bygginformasjons-modelleres digitalt – BIM.

Slik som bransjen jeg er så heldig å få være en del av. Glass- og fasadebransjen. Som er en så sentral aktør i byggenæringen.

Der ikke noe av det som oppføres, ikke noe av hva vi og varer transporteres rundt omkring med, og lite av hva vi kommuniserer gjennom og med ville klart seg uten våre produkter. Glass.

Vi leser stadig om betydningen av BIM i byggenæringen, hvor alt og alle skal ha sin plass. Enkelte uttrykker bekymring over at næringen ikke i tilstrekkelig grad har fulgt tempoet og allerede har tapt verdifull tid. Andre hevder det motsatte

Og blir vi ikke med på å bygginformasjonsmodellere, ikke bare vi, men alle fagområdene som er involvert i byggenæringen, så … Ja, da går det kanskje ikke så bra med oss, da?

Joda, det er klart dette kommer til å ordne seg. Det vrimler av kloke hoder som skal sørge for det. Som skal bidra til høyere kvalitet, effektivisering, forbedret kommunikasjon og full kontroll helt fra den innledende tanken om bygget, gjennom prosjektering og byggeperiode, og videre i hele dets levetid.

Helt til det en dag kan gjenoppstå via materialombruk og resirkulering. Bærekraft og halleluja. Fremtiden i våre hender. Så får vi se, da.

Uansett må ingen tro at trylleord og -formler kan føre oss til disse målsnorene.

Skal vi dit og enda videre så blir samhandling helt avgjørende. BIM er ikke noe simsalabim.

Det er ikke mange kveldene siden, mens jeg klistret frimerker på årets håndskrevne julehilsener, at det tikket inn en epost på smarttelefonen min, med tilbud om blekk til frankeringsmaskiner. Sjarmerende. Og i lys av det forannevnte blir det lett å trekke litt på smilebåndet.

Tilbakeblikk er trivelig. For denne 1980-tallsfortiden var på sin tid som nåtid og fremtid; spennende. Og de som lever får se.

At kanskje, om ikke så mange år. Så ser vi oss tilbake og minnes BIM. Og ler? Med kunstig latter? Fordi vi har blitt kunstig intelligente?

Nylig lanserte Datatilsynet sin Regulatoriske sandkasse for personvern og kunstig intelligens (?) Mye å glede seg både over og til folkens.

Snipp, snapp snute, snart er dette året ute. Det ble annerledes enn hva noen kunne forestilt seg. Selv i eventyrene.

God jul alle sammen!

Og simsalabim, så står det 2021 i kalenderen. Dere hører fra meg.

Jeg tuller ikke!