Høsten i gamledager

Er det før eller etter kriger og finanskriser? Eller møkkasomrer og møkkavintrer? Eller verdensomspennende opprør og demonstrasjoner?

Eller svartedauden? Som herjet i Norge i mer enn 300 år og forsynte seg med 60% av den norske befolkningen. Hva pekte de tilbake på, på 1720 tallet da pandemien i all hovedsak var slått tilbake? Husker dere sommeren 1410? Gode gamledager.

Eller nærmer gamledager seg ikke lenger unna enn i fjor? Alt går jo unna i rasende tempo.

Hva med høsten i fjor? Eller høsten året før det? Bedre enn den som ligger foran oss ligger det an til. Og dermed allerede gode gamledager?

For annenhver uke frem til årets høst skal det forhåpentligvis lukte mindre og mindre sprit av verdens befolkning.

Så lenge vi lytter til råd fra de som valgte mikrobiologi, smitteopphav, -kilder, -bærere og -spredere som fag og yrke. Og samtidig lydig følger de tilhørende formaningene og restriksjonene fra de som bestemmer for og over oss. Ikke så lett det der. Vi er jo ikke alle så vant med eller glade i verken det første eller det andre eller noe av det i det hele tatt.

Enn så lenge kan ingen av de nevnte berolige oss med hensyn til fri livsutfoldelse til høsten. Og ringvirkningene og konsekvensene av begrenset utfoldelse har vi i sannhet fått kjenne på. Dermed hersker det fremdeles stor usikkerhet og bekymring.

Vi vet ikke hvordan ting vil utvikle seg på grunn av pandemien. Annet enn at denne høsten kommer til å bli annerledes og vanskeligere enn fjorårets. Gode gamledager, altså.

Men i fjor høst var vi ubevisste om den forestående pandemien. Og like fullt usikre på hvordan årets vår ville bli. Ikke det at det ikke ville bygges, men hva med etterspørsel og renter og valutakurser og priser og konkurransesituasjonen og venner og fiender i og utenfor bransjen? I forhold til året før? Gode gamledager, altså.

Jeg mener jeg gjennomgående hører dette når jeg spør før påskeferiene;

– Hvordan ser det ut for butikken i år da?
– Joda, det ser vel relativt greit ut, men vi er spente på hvordan høsten vil bli.

Eller når jeg spør før høstferiene;

– Hvordan ser det ut for butikken i år da?
– Joda, det ser vel relativt greit ut, men vi er spente på hvordan våren vil bli.

Nå har jeg førti vårsesonger bak meg i denne bransjen og skal forhåpentligvis inn i min førtiende høst. Det har lært meg at det er fånyttes å surre rundt å vente på bedre tider eller sånn som det var i gode gamledager.

Et virus har tatt nakkegrep på en hel verden og gir den pusteproblemer. Covid-19. Samtidig som et annet virus tok en annen type nakkegrep som også ga pusteproblemer. «Svartedauden-2».

Glass og Fasadeforeningen skal blant annet se til at medlemsbedriftene konkurrerer på like vilkår. Hver dag.

Vi skal passe på at de som passer på, passer på. Slik at ingen får ta ulovlig nakkegrep på oss og forhindre oss i å puste. Er vi sikre på at vi har slike vilkår så skal vi puste av all vår kraft også i det videre. I årstider og år framover med muligheter for alle som vil ta dem.

Vi arbeider jo med materialer det ikke finnes maken til!

Det er ikke vanskelig å bifalle sentensen «Det er vanskelig å spå, især om fremtiden». For det meste er uforutsigbart. Der i ligger vel også mye av forklaringen på at spåkoner og -menn (eller analytikere som de også kaller seg) alltid har hatt gode tider. For at, får de ikke rett i sine spådommer så kan det som oftest forklares med det uforutsigbare. Slik at de får rett.

Kriger og finanskriser og epidemier og pandemier og møkkasomrer og møkkavintrer og verdensomspennende opprør og demonstrasjoner. De kommer til å fortsette å komme.

Det blir ikke igjen som i gode gamledager. Hva nå enn og når de var.

Men min spådom er at det blir høst også i år.

Jeg tuller ikke!