Når jeg blir stor…

Situasjonen der alt var blitt digitalisert, og det papirløse samfunn som vi alle i en eller annen forstand både hadde fryktet og sett frem til, var blitt en realitet.

Nå tror ikke jeg det kommer dit. Eller for å si det sånn, det kommer ikke dit. Vi kommer ikke til å kunne digitalisere oss vekk verken fra bøker eller alt. Like sikkert som at det skal et Armageddon til for at vi må frem igjen med papyrus’en og skriftrullene.

Digitalisering er spennende og verdifullt. Ikke bare fordi det er rakettdrivstoffet og forutsetningen for både tempoet og fremskrittene, men også fordi deler av infrastrukturen tilhører min bransjes kjerneprodukt.

Digitaliseringen ville ikke vært mulig, i hvert fall ikke slik vi kjenner den i dag, om det ikke var for glass.

Som transportkanal for digitale signaler. Fiberoptikk. Hvor det flytter seg med 200 000 km i sekundet gjennom hårtynne glassrør frem til bokstaver og innhold på skjermen du nå sitter og leser dette fra.

I helsesektoren trekkes «varme hender» frem som noe av det aller viktigste. Bærende, og en forutsetning for hele systemet, sektoren og «kundene». Hendene som ikke kan digitaliseres vekk. De samme hendene som først må læres opp av de samme innehavernes hoder. Som først må lese og lære seg til hvorfor, og deretter gjennom praksis, hvordan hendene skal bli uunnværlige. Hodene og hendene sammen.

I glass- og fasadebransjen måler vi ikke nødvendigvis «temperaturen» på hendene, men ikke desto mindre neveferdigheten og nevenytten, og ser at de i overskuelig perspektiv heller ikke hos oss kan erstattes av papirløshet og digitalisering.

Teori og praksis. Kombinasjonen av at de nyttige og dyktige og nødvendige nevene først må læres opp. At om det skal fortsette å bygges og fornyes så kommer vi ikke unna fagkunnskap og -kompetanse. Vi former morgendagens fagarbeidere gjennom bred, innholdsrik og betydningsfull yrkesutdanning. Vi eier og utvikler Glassfaget. Vi forstår oss både på hvorfor og hvordan.

Det hevdes at sterkere enn konkurransen om oppdragene i tiden foran oss, blir konkurransen om de beste medarbeiderne. Glass og Fasadebransjen kommer til å jakte etter nettopp disse.

De flinke hodene, de flinke nevene og gjerne kombinasjonen av begge.

Yrkesutdanning og akademisk utdanning. Fagarbeidere og Mestere, Batchelor’e og Master’e. Ja takk, begge deler og alle fire. Til å arbeide i våre bedrifter.

Som tilvirker og bearbeider og setter sammen verdens viktigste byggematerialer. Til arbeidsområder og -miljøer med forankring i verdien av historisk læring sammenholdt med mulighetene og gevinstene ved å ta i bruk ny teknologi. Som skal være med på å redde både klima og endre på mer. Som at du får betaling fra din strømleverandør, som har blitt strømkjøper, fordi du med teknologier båret av våre produkter produserer mer energi hjemme hos deg selv enn du selv klarer å bruke. Eller at du om ikke lenge, når du skal lese nyheter fra glass- og fasadebransjen slår på vinduet ditt i stedet for PC’en. Integrert med alle de andre funksjonene og egenskapene glasset bærer i byggverk.

Historikere inviterer oss med til Mesopotamia for ca. 5000 år siden for å fortelle om glassets opprinnelse. Glassperler betraktet som edelstener og brukt som smykker den første tiden. Mye har skjedd siden det. Ikke desto mindre edelt er materialet i dag, synes vi. Men nå som smykker i byggverk og signatur for arkitektur.

Minst like mye ligger foran oss. Muligheter! Glass- og fasadebransjen er en attraktiv utdannings, yrkes- og karrierearena. Glass og Faderforeningen et attraktivt felleskap med attraktive bedrifter. Vi har plass til og behov for flere.

Kunnskapsrike hoder, kompetente never, engasjerte medarbeidere og innovative bedrifter.

Jeg tuller ikke!