I «Manns minne»

Så for å slippe å måtte lene seg på slike omtrentligheter har vi standarder og etablerte referanser for mangt og meget. Tid, blant annet. Sekunder, minutter, timer, dager, uker, måneder og år.

Det er tolv år siden finanskrisen, og vi er én dag nærmere en normalisert situasjon etter kornoviruset i dag enn hva vi var i går. Uansett hvor lenge det måtte vare.

Og kontrakter. Standard kontrakter. Som blant annet skal hjelpe partene både til å finne en balansert enighet ved kjøp og salg, og som de senere skal kunne se tilbake på hvis det likevel oppstår uenighet. Slik at man kan enes på nytt om hva man var enig om, eller måtte enes om at man er uenige om hva man var enige om, og at det må etableres en ny enighet. Slettes ikke så dumt.

Det samme gjelder for salgs- og leveringsbetingelser og avtaler generelt. Er alt dette godt gjennomarbeidet og diskutert så skal det kunne legges i en skuff for værsågod bare å bli liggende der. Kontrakt- eller avtaleinnholdet det er inngått enighet om skal jo settes ut i livet, materialiseres og tjene til det beste for de involverte partene.

Så er det slik at de gode avtalene, de med perspektiv, også tar innover seg rom for avvik. For det uforutsette. Men hvor nødropet og nødhjelpen må være unntaket.

Og hva da, om hendelsen og henvendelsen har det ved seg at den skyldes avtaleforhold utenfor ens egne? Som skyldes mangelfulle avtaler mellom andre. Hvor en blir bedt om å nødhjelpe. Det være seg kunde like mye som leverandør. Slik som fort kan oppstå i en situasjon vi opplever nå. En situasjon som preger alt og alle, og trykktester avtalekvaliteter.

Kanskje akkurat nå kan det være en god ting å ta en telefon bare for å understreke at man har til hensikt å fortsette og handle, og fortsette å levere så lenge det er mulig. Og gjensidig fortsette å foretrekke de samarbeidsforholdene og relasjonene som har vist seg å vare over tid. Slik at begge parter kommer gjennom utfordringene og står minst like sterk sammen når det tingene igjen skal over i en ny normalsituasjon. Gode avtaler og samhandling.

Er ikke dette tiden hvor man også kan benytte muligheten til å gjøre avtaler med de som henvender seg, og som man ikke har en avtale med, men likevel kapasitet til å bistå. Eller de man gjerne vil ha med på sitt lag i det videre, men som ikke er med nå. Til å samtale om forutsetningene for et kunde-/leverandørforhold som ikke bare skal være til nødhjelp, men som skal vare, også når hverdagen tar oss igjen, og det ikke mangler på alternative både kunder og leverandører. Hvor vi lar oss rive med. Og blir nærmere akvariefiskens enn manns minne.

Mange av medlemsbedriftene i GF har gjennom de siste årene måttet bryne seg på og tilpasse seg en konkurransesituasjon med sterkt innslag fra lavkostland. For flere har det dessverre gått galt. Og flere vil dessverre bli felt. Man har ikke tidsnok innsett realitetene og for sent satt i verk tiltak.

Det har manglet gode avtaler med balansert risiko og perspektiv. Som gjør det mulig å bygge kapital, utvikle forretning og samarbeid, fortløpende investere i innovasjon og økt konkurransekraft. Og også; både tåle og kunne ri av en storm.

Flere radiokanaler spiller nå bare norsk musikk slik at det skal tilfalle norske låtskrivere, sangere og saksofonister sårt tiltrengte inntekter. Prisverdig. Men til fattig trøst for låtskrivere, sangere og saksofonister i andre land. Som også har et virus på besøk. Og hvor radiokanalene der fortsetter å slenge med ei Olav Stedje låt.

Medlemsbedriftene i Glass og Fasadeforeningen verken ber om eller forventer den type støtte. De må posisjonere seg slik at kjøpere av vår bransjes produkter foretrekker norske leverandører.

Virus eller ikke. GFs medlemsbedrifter lever i og av konkurranse og kan bare overleve på å forstå seg på den. Men som vi har påpekt og understreket betydningen av. Nå er det unntakstilstand. Myndighetenes krisepakker er avgjørende og til hjelp. De må fortsette å tilføres i et omfang som bærer bedriftene og deres ansatte gjennom krisen og inn i den nye hverdagen.

Virus eller ikke. Vi er sikre på at for alle som er avhengige av tjenestene og produktene vår bransje tilbyr og leverer, så bør det heretter tilhøre flere egg fra norske høner i handlekurvene. Det kan for eksempel nevnes at av ca 2 millioner isolerglassruter som omsettes i det norske markedet i året velger kjøpere å handle mer enn 85% av dem fra leverandører og land utenfor Norge.

Om ikke et nytt virus og en løpsk kronekurs og børs, så lurer det en ny overraskelse bak neste hjørne. Ikke vent. Vær forberedt.

Fra de som har levd en stund hevdes det med ironi at «Alt var bedre under krigen». Sannheten er at det alltid er noe å lære av kriser.

Hva med å bruke litt tid nå på å minne hverandre om verdien av avtalekvalitet og hva det innebærer av forpliktelser, lojalitet, disiplin, respekt og muligheter. At vi selvfølgelig skal fortsette å handle grenseløst med andre. Men at det er behov for norsk produksjon og norske leverandører av produkter og tjenester til bygge- og anleggsvirksomheten i Norge.

I eksisterende samarbeidsforhold. Og i nye.

Ta praten nå.

Under den verste pandemien. I «Manns minne»?

Shake hands gjør vi om noen uker!